Til tross for omfattende innsats mange steder, sliter Den norske kirke – og har så gjort i flere tiår, uten at det har avstedkommet noen seriøs offentlig samtale om hvordan snu den negative utviklingen. Snarere tvert imot: For så fort temaet ble brakt på bane, var prester, bisper og kirkebyråkrater raskt ute med pekefinger og følgende beskjed: Se hvor mange mennesker vi samler i julen! Nå slår også dette argumentet sprekker.

Faksimile av Vårt Lands hovedoppslag på førstesiden 17. desember 2012. Kan situasjonen beskrives klarere? Dobbeltklikk gjerne på bildet for å få teksten klarere!

Skal vi tro offentlig statistikk, og det bør vi, har etterkrigstidens norske kirke aldri samlet færre mennesker til julegudstjeneste enn nettopp nå. På fire år har gudstjenestebesøket på julaften gått ned med over 13 prosent. Bare en av syv statskirkemedlemmer går i kirken for å feire Jesu fødsel, bekrefter siste tall fra Statistisk sentralbyrå. Til tross for en liten økning i antall julegudstjenester fra 2006 til 2010 ble antallet besøkende betydelig redusert i samme periode.

Et eksempel fra egen menighet: Da vi flyttet hit for 32 år siden, ble det arrangert tre gudstjenester stinn av folk på julaften. I fjor ble det arrangert én, med halvparten av benkeradene tomme! Vår menighet er langt fra den eneste som rapporterer om lignende forhold, dokumenterer SSB.

Nedgangen nasjonalt gjelder også for resten av året. De eneste tall som peker opp, er antall gravferder som forrettes i regi av Den norske kirke, og antall kirker som er stengt eller vurderes stengt/utleid til andre. For øvrig er det over tid røde kirkelige tall å registrere over hele linjen, så som antall dåp, konfirmasjoner, brudevigsler og nattverdgjester – i tillegg til gudstjenestebesøkende hverdagssøndags. Forholdene burde skape uro i Kirken! Ikke minst også fordi antallet utmeldelser fra Den norske kirke stiger jevnt og trutt hvert eneste år, og synes fortsatt ikke å ha sett toppen.

Man kan saktens spørre hvorfor Den norske kirke kommuniserer så vidt mye dårligere med sine medlemmer, enn for eksempel Den katolske kirke gjør med sine. Svaret bør ikke ende opp med argumentet om katolikkenes såkalte kirkeplikt! Det bør heller ikke ende opp med påstander om lutheraneres angivelige likegyldighet overfor egen gudstro – til det har lengsel etter en åndelig dimensjon over våre liv knapt noen gang vært større, viser andre SSB-tall.

Kan hende er det Kirken selv som bør gå i seg selv og spørre hvordan den har forvaltet, og stadig forvalter, sitt gudgitte kall. Bør kravene til prestasjoner fra kirkens prekestoler skjerpes? Hvor ofte har vi ikke sittet nede i benkeradene og hørt «billige» retoriske floskler, som intet hadde å gjøre med dagens tekst(er) – eller dårlige «gjenfortellinger» av prekenteksten?! Ofte presterte kantorene gjennom sin musikk sterkere og mer kraftfulle «prekener» enn dem som var satt til å forvalte ordet!

Kanskje burde Den norske kirke gå tilbake til sitt tidligste oppdrag, og bli en mer diakonal kirke. For det hersker liten tvil: Der teologene kommer til kort, og det gjør de dessverre for ofte, lykkes diakonene som regel bedre! Og der mennesker opplever sann omsorg, og ikke bare ord preget av manglende mål og mening, knyttes gjerne uslitelige bånd – hvilket Den norske kirke trenger mer enn noe annet!