Ikke i en eneste institusjon i det norske samfunn næres det større frykt for demokrati, demokratiske prosesser og demokratiske spilleregler enn i Den norske kirke. Ikke bare frykter den for sine egne medlemmer og setter glatt til side meninger de er blitt utesket om å tilkjennegi…

Bodø domkirke – illustrasjonsfoto.

Den norske kirke opplever seg også opphøyet til å neglisjere vedtak fattet i landets fremste demokratisk valgte forsamling, Stortinget! Selv synes kirkeledelsen å være såre tilfreds med egen makt, maktutøvelse og agering – og ufeilbarlighet! Hva vi opplever er i virkeligheten sørgelig pinlig!

HVA/HVEM ER KIRKEN? Men før vi gyver løs på selve saken, må vi bli enige om hva er Den norske kirke? Jo, svaret er like enkelt som det er kort: Kirkens bekjennelsesskrifter slår fast at Kirken er menighetene – alle døpte! Uansett om vi liker eller misliker det: Hverken flere eller færre! Da skulle vi vel tro og forvente at kirkeledelsen lytter til, og respekterer, hva Kirken – menighetene og medlemmene – mener! Men så har ikke vært tilfelle – og er åpenbart fortsatt ikke tilfelle. La oss se nærmere på saken.

I JANUAR 2006 fremla Gjønnes-utvalget (med navn etter Kåre Gjønnes, som ledet arbeidet) sin innstilling om et fremtidig forhold mellom stat og kirke. Innstillingen var på flere punkter både uklar og frynsete i sine konklusjoner såvel som forslag. Prisverdig ble det raskt enighet om å sende den ut på bred høring til samtlige menigheter, kirkelige fellesråd og kommunestyrer. En rekke menighetsråd valgte å invitere til menighetsmøter – hvor alle kirkens medlemmer fikk anledning til å gi uttrykk for sin mening om saken.

KLARE HØRINGSRESULTAT! Da alle høringssvarene var innsamlet og gjennomgått, viste resultatet ikke overraskende for de fleste av oss:

• 53,3 prosent av menighetsrådene svarte nei til et fremtidig skille mellom stat og kirke.
• 61,7 prosent av de kirkelige fellesråd svarte like klart nei til tanken.
• 69,1 prosent av landets kommunestyrer ønsket heller ikke noe skille mellom stat og kirke.

MED ANDRE ORD: Blant det norske folk og blant medlemmene av Den norske kirke var det en overbevisende klar motstand mot å skille kirke og stat.

Hva gjorde så kirkeledelsen – bispemøte og kirkemøte? Jo, i håp om at høringsresultatenes klare tale ville være glemt blant menigmann raskere enn svint, sørget man for å gjemme hele saken langt nede i en skuff. Og så jobbet man ufortrødent videre med tanke på å få avsluttet ordningen med en statskirke her til lands. Og prosessen har gått raskt: I 2014 skal båndene være brutt!

Faksimile av et debattinnlegg ført i penn av tidl. ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes, gjengitt på s. 23 i Vårt Land 17. oktober 2011. Dobbelklikk gjerne på faksimilen og les teksten i sammenheng!

Selvsagt kunne kirkeledelsen påstå at høringen kun var av rådgivende karakter, og at man slett ikke trengte å være bundet av resultatene. Men særlig stor respekt for demokrati og demokratiske prosesser demonstrerte kirkeledelsens agering ikke å ha! Spesielt kan man hevde dette når holdningen ute i folket var så klar! Det er derfor ikke vare tidligere ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes (se faksimile t.h.) som stiller seg meget kritisk til prosessen rundt denne saken!

KIRKELIG FARSE-VALG! For få uker siden ble det gjennomført kirkelig valg her til lands. Det endte opp til å bli en farse. Målet var å bevege 24 prosent av kirkens medlemmer til valgurnene, resultatet ble en valgoppslutning på pinlige 13,47 prosent av de stemmeberettigede. På toppen av det hele hadde man sørget for å gjøre valgprosessen og valglistene så vanskelig tilgjengelige for hvermannsen at hele 30.000 lister ble forkastet. Resultatet har kirkeledelsen i etterkant av valget uttalt seg meget positivt om (sic!) – i motsetning til hva mange andre mener om saken.

PINLIG AFFÆRE! Kirkevalget er i seg selv en nokså pinlig affære. Med unntak av noen ytterst få menigheter, får velgerne mulighet til å stemme på kun én liste, som er komponert av innsidere bak lukkede dører og nedrullede gardiner av en gruppe mennesker som ønsker minst mulig innsyn i saken. Det er ingen ting i Kirkeloven som forbyr menigheter og/eller medlemmer å lansere flere lister, men den muligheten sørger kirkeledelsen for å vie minst mulig oppmerksomhet rundt i forkant av hvert eneste valg. Flere alternative lister oppleves av kirken å være et «uvesen» og sammenlignes gjerne med «boksekamp», som man naturlig nok fraråder på det sterkeste.

Lister med utgangspunkt i etiske problemstillinger – f.eks. for eller mot oljeboring, for eller mot kirkelig vigsel av homofile samboere, for eller mot fortsatt fri abort eller for den saks skyld for eller mot større diakonal innsats i Den norske kirke ville selvsagt vitalisert kirkeskuta. Men slike problemstillinger virker åpenbart for «farlige» i det etablerte kirkelige hierarki…

SUPERFADESEN. Den norske kirke er fortsatt knyttet til staten, og vil så være frem til 2014. For kort tid siden fikk kirken sin 12. biskop – en fast preses. Forutsetningen for nyordningen var, bestemte Stortinget, at embetet og boligen skulle være lokalisert til Trondheim. Helga Byfuglien Haugland forholdt seg musestille under nominasjonen og frem til hun var utnevnt. Da slapp hun «bomben», nemlig nyheten om at hun hverken hadde til hensikt å flytte til, eller arbeide fra, Trondheim. De øvrige biskopene var angivelig enige med henne. Denne handlingen og holdningen fra landets kirkeledelse demonstrerer en forakt for demokrati og demokratiske prosesser som tjener Den norske kirke til liten heder – og ære! Det er tross alt tre år før båndene mellom kirke og stat brytes…

Du kan lese mer om sistnevnte sak ved å dobbeltklikke her!